Palestinske sykehus: Ser på fødende kvinner som syke

– Kvinner som føder, er som regel fullstendig friske. Men det ser ikke ut til at det palestinske helsesystemet – sykehusene og helsepersonellet, har tatt dette innover seg. Kvinnene behandles og pleies som om de er syke og utsettes for en rekke inngrep som verken tjener dem eller barnet, forteller Sahar Hassan til Apollon da vi møter henne på Institutt for samfunnshelse ved Birzeit-universitetet på Vestbredden.

Hassan har tatt doktorgraden på Universitetet i Oslo med en studie av fødselsomsorgen ved et offentlig sykehus i Ramallah. Studien er gjennomført innenfor samarbeidsprogrammet UiO har med to universiteter på Vestbredden.

Kvinner – et problem

– Kvinners helse er forsømt i Palestina. I et patriarkalsk samfunn som vårt, prioriteres ikke fødende kvinner; de betraktes snarere som et problem. Helsesystemet er planlagt og ledet av menn, og det er slående hvor mye mindre ressurser fødeavdelingene har, sammenliknet med andre avdelinger på sykehusene; eldre utstyr, mindre plass og dårligere mat, påpeker hun.

Hassan og kollegene hennes kartla pleien og behandlingen som de fødende kvinnene fikk på det aktuelle sykehuset. – Vi så raskt at omsorgen som ble gitt, ikke var basert på kunnskap og forskning, sier hun.

Ikke drikke

Forskerne valgte ut tolv konkrete praksiser som de foreslo å endre, én for én. Blant disse var bruken av intravenøs væske.

– Ingen av kvinnene som skulle føde, fikk lov til å drikke vann, men fikk isteden væske intravenøst. Med kanyle i hånden og omgitt av slanger kunne de ikke bevege seg fritt omkring. Vi greide å få kvinnene ut av sengene og lot dem drikke selv. Riktignok måtte vi forhandle veldig med personalet for å få det til, for fødeavdelingen har små og dårlig planlagte lokaler.

Et annet inngrep som heller ikke er basert på kunnskap og forskning, er episiotomi eller klipp. Alle førstegangsfødende palestinske kvinner, uten unntak, får skjedeåpningen utvidet for å forhindre rifter i skjedeveggen når babyens hode forløses.

– For de aller fleste kvinner er dette helt unødvendig. Inngrepet kan dessuten gi flere komplikasjoner og forlenger tilfriskningstiden etter fødselen. Vi reduserte denne praksisen fra 100 prosent til mellom 40 og 45 prosent – som er en stor forbedring.

En annen uheldig praksis er de hyppige, vaginale undersøkelsene. – Noen av kvinnene på sykehuset der vi gjorde studien vår, oppga at de hadde blitt undersøkt ti ganger, andre fjorten ganger, ja, en kvinne hadde blitt undersøkt hele 22 ganger i løpet av den tiden hun lå i sengen og skulle føde. Praksisen er unødvendig og gir økt smerte og ubehag. Vi foreslo å redusere antallet undersøkelser kraftig, forteller Hassan.

Ond sirkel

Blant de tolv praksisene forskerne ønsket å endre, var bruken av preparater som får livmoren til å trekke seg sammen kraftigere og hyppigere enn naturlig.

– Alle kvinner som føder i Palestina, får slike preparater. Praksisen er økonomisk begrunnet: Fødslene går fortere, og nye kvinner kan overta sykehussengene, påpeker Hassan. De kunstig stimulerte riene oppleves imidlertid som sterkere og dermed mer smertefulle; de kommer tettere og pausene imellom riene blir for korte for barnet – som kan få for lite oksygen. Det ender ofte med at barnet må forløses med tang, vakuum eller keisersnitt.

– Dette er en gyllen regel: Når ett inngrep gjøres, så havner en fort i en sirkel av inngrep. Synd, for naturen order som regel opp selv – helt perfekt.

Ammesuksess

Da Hassan og kollegene undersøkte ammepraksisen på sykehuset, fant de at bare 10 prosent av kvinnene ammet barna sine.

– Alle mødre bør komme i gang med ammingen innen én time etter fødselen. Da er barnets sugerefleks spesielt sterk, og den første melken er svært viktig for barnet, råmelken smører den sarte tarmen med beskyttende antistoffer. Vi greide å endre praksisen etter mye innsats, slik at 90 prosent av kvinnene ammet barna sine. Da vi kom tilbake etter ni måneder, holdt ammeprosenten seg fremdeles på 86–87 prosent – en enorm forbedring.

Svært glade!

Mye forskning viser at behandlingspraksiser på fødeklinikker bør endres. Mange steder har en forsøkt, men uten å få det til.

– Vi visste at dette ikke skulle bli enkelt. Godt innarbeidete rutiner lar seg ikke så lett endre på, særlig når mange er involvert: jordmødre, sykepleiere, leger, sykehusledelse, og kvinnene selv og deres familier.

– Da vi dro tilbake til sykehuset i Ramallah ni måneder etter for å sjekke om de nye praksisene vi hadde innført fremdeles var virksomme, fant vi til våre glede ut at det gjaldt ni av de tolv. Det er bra!

– Bra for kvinnene og barna først og fremst, men også for det fattige, palestinske samfunnet: Mange av de gamle praksisene krevde mye utstyr og arbeidsressurser. De nye koster stort sett ingenting.